Men med dette begrepet følger noen utfordringer og spørsmål i forhold til bruk av teorien i praksis. Hvordan vet vi som lærere når elevene er i denne sonen? Hvordan vet vi hvor langt elevene klarer å strekke seg med hjelp og støtte? Hva om vi «tøyer strikken» for langt? Eller hva om vi ikke utfordrer elevene nok?
Dette vil alltid være en utfordring, men det finnes ulike kartleggingsverktøy som kan hjelpe et stykke på vei. Og som med svært mye annet er det en treningssak, etterhvert som man får øvelse og erfaring vil det bli noe enklere å kartlegge elevenes nivå. Jeg har i hvertfall et stort håp om at det blir det.
Det finnes egne kartleggingsprøver for bl.a. lesing og regning, og dette vil gi en god pekepinn på elevenes nivå i fagene norsk og matematikk. Et annet kartleggingsverktøy er de nasjonale prøvene. Også underveisvurdering i form av tester/prøver laget på den enkelte skole og av den enkelte lærer, er en god måte å kartlegge elevenes nivå på.
Men det er ikke bare tester og prøver som kan være med å kartlegge hva elevene kan, og dermed si noe om deres proksimale utviklingssone. Elevenes respons og tilbakemeldinger i og på undervisningen sier også noe om deres nivå. Forstår elevene hva det undervises i? Eller ser de ut som spørsmålstegn? Er de med på det som skjer? Deltar de i samtalen? Å kartlegge elevenes nivå på denne måten kan være en utfordring. For hva med dem som ikke sier noe? Ansiktsuttrykk, blikk og holdning kan også fortelle en hel del. Men det er viktig å være oppmerksom på at bildet man danner seg i «vanlig» undervisningsform kan være feil. Ved å ta i bruk flere ulike kartleggingsverktøy er sjansen større for at man finner elevens reelle nivå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar