Vygotsky og sosiokulturell læringsteori

INNLEDNING

Hva er læring? Hvordan lærer vi? Hvordan motiveres vi til å lære? Det finnes mange teorier, tanker og oppfatninger om hva læring er, hvordan læring foregår og hvordan vi motiveres. Det er i stor grad tre hovedretninger som har gjort seg bemerket i den faglige verden - behavioristisk-, kognitivistisk og sosiokulturell læringsteori. Disse teoriene er tre forholdsvis ulike teorier, og vektlegger ulike sider når læring og motivasjon skal forklares. I denne oppgaven vil fokus være på Lev Vygotsky og den sosiokulturelle teorien. Sosialt samspill med språket som redskap står sentralt i teorien, og kjernetanken er at læring skjer gjennom dialog og samhandling.  

Jeg har valgt å skrive om denne teorien fordi jeg i observasjonspraksis ser at jeg har behov for å lære mer om hvordan elevene lærer og motiveres. Jeg ser også at relasjonen mellom lærer og elev, og elevene seg i mellom, har svært stor betydning for elevenes læring. Og siden den sosiolkulturelle teorien har sitt hovedfokus nettopp på det sosiale samspillet ønsker jeg å fordype meg i og lære mer om denne teorien. 

HOVEDDEL

Lev Vygotsky (1896-1934)

Den sosiokulturelle læringsteorien har sitt utgangspunkt i russeren Lev Vygotsky (1896-1934). Vygotsky var blant de første psykologene som vektla menneskets kulturelle og sosiale side, og betydningen av dette i forhold til læring og utvikling. De politiske forholdene i Sovjet gjorde at hans arbeid lenge var ukjent. Først på 1990-tallet begynte de å utbre seg og bli kjente. Frem til da hadde lærings- og motivasjonsteorier i stor grad hatt et individualistisk perspektiv, læring ble sett på som noe som gikk fra det individuelle til det sosiale. Med Vygotsky fikk dette en ny vinkling. Han så på læring som noe som gikk fra det sosiale til det individuelle, og sosial samhandling fikk en framtredende plass i barnets læring. Imsen (2005, s.264) skriver at Vygotsky må tilskrives æren for at det ensidige individualistiske perspektivet på psykologien nå fikk en motvekt. Vygotsky la vekt på betydningen av menneskene i barnets omgivelser i forbindelse med læring og utvikling. I utviklingsprosessen ble språket, og da først og fremst talen, sett på som det viktigste redskapet.

Språkets betydning

Språket starter sin utvikling allerde fra spedbarnsalder. Den første kommunikasjonen mellom spedbarn og voksne er i stor grad uten ord, men like fullt en form for kommunikasjon. I takt med at barnet vokser kommer også ordene, og språket utvikler seg. I startfasen er talen i stor grad egosentrisk orientert, det vil si at barnet i stor grad snakker til seg selv og om det det holder på med. Den egosentriske talen reduserers gradvis, og erstattes til en viss grad av tenkning. Dette skjer når barnet forstår at det er en forskjell i det å snakke med seg selv og det å snakke med andre. Men den egosentriske talen forsvinner ikke helt, for i følge Vygotskys teori har språket to funksjoner - én funksjon som sosialt språk til å kommunisere med og én som indre tale som danner grunnlaget for tenkning.

Den proksimale utviklingssonen

Et sentralt begrep i Vygotskys sosiokulturelle teori er den proksimale utviklingssonen (også kalt den nærmeste utviklingssonen). I forhold til barnets utvikling og læring definerer Vygotsky to grenser - én for hva barnet kan klare alene, og én for hva barnet kan klare med hjelp og støtte (se bilde under). Mellom disse grensene finner vi den proksimale utviklingssonen, og det er i denne sonen vi finner barnets utvklingspotensiale. 

http://vegardkirkevold.files.wordpress.com/2012/06/proksimal-utviklingssone.png 

Den proksimale utviklingssonen er ikke noe barnet selv har, men som det deler med andre. I den innerste sonen finner vi barnets aktuelle utviklingsnivå - det barnet klarer på egenhånd. Vygotsky tar i sin teori til tale for at med hjelp kan barnet klare mer enn dette, barnet har mulighet for å strekke seg dersom det får støtte til å gjøre det. Og det er i denne sonen, mellom grensen for hva barnet klarer alene og hva det klarer med hjelp, den proksimale utviklingssonen ligger. Etterhvert som barnet lærer og utvikler seg flytter grensene seg, og den proksimale utviklingssonen endrer seg. Størrelsen på sonen vil også kunne variere alt etter hvilke omgivelser barnet befinner seg i. 

Stillasbygging 

Undervisning i den proksimale utviklingssonen kan også forstås ut fra begrepet «stillasbygging». Jerome Bruner ønsket å bygge bro fra læringsteori til didaktisk arbeid - hvordan gjør teorien om den proksimale utviklingssonen seg gjeldende i praktisk didaktisk arbeid. Bruner videreførte teorien om den proksimale utviklingssonen, og tok i bruk begrepet «scaffolding». Med dette menes støttende undervisning, og uttrykket «stillasbygging» blir ofte brukt. Dette begrepet er hentet fra byggfaget hvor man bruker stillas for å nå lenger og øke rekkevidden (Lyngsnes og Rismark 2007, s.64). I læringssammenheng er begrepet et bilde på et kognitivt reisverk som bygges rundt eleven, og som skal hjelpe eleven i læringsprosessen. Meningen med stillaset er at det skal ha funksjon som redskap, og at etterhvert som eleven øker sin kunnskap, skal det gradvis fjernes. 

Konsekvenser for min undervisning:

Etter at Vygotskys arbeid ble kjent har hans teorier hatt stor innvirkning i vestlig pedaogisk tenkning, og da særlig i forhold til betydningen av sosialt samspill i læringsprosessen. Hans teorier vil også kunne ha konsekvenser for min undervisning. Generelt er læringsteorier en hjelp til å forstå elevens utviklings-, lærings- og forståelsesprosesser. De sier også noe om hvordan elevene motiveres, og i en lærerhverdag står dette helt sentralt, og er vesentlig i undervisningsplanleggingen. 

Ut fra den sosiokulturelle teorien kommer motivasjonen både innenfra og utenfra, drivkraften ligger i det å være et sosialt vesen. Teorien legger også vekt på at det er samspillet i undervisningen som er det beste utgangspunktet for læring, og at språket er et viktig redskap. Dette kan få betydning i den praktiske lærerhverdagen ved at fokus rettes mot det sosiale samspillet og kommunikasjonen. Dette kan gjøres på mange måter - alt fra rene samarbeidsoppgaver til at elevene vandrer fritt rundt og snakker med alle, for det er jo det sosiale som er viktigst. Men også tradisjonell tavleundervisning kan være sosialt samspill. Det kan være samtale og dialog mellom lærer og elever. Det vesentlige her er at læreren må bygge sin undervisning ut fra elevenes nivå og kunne tenke seg inn i elevenes tankeverden. Dette er en utfordring i en klasse der elevene er svært forskjellige og på ulike nivåer. Det forutsetter at læreren kjenner elevenes nivå, og vet hvor deres proksimale utviklingssone er. Å vite dette fullt og helt er så og si umulig, men det er fullt mulig å prøve. Det handler om å prøve å bygge undervisningen på det elevene kan fra før, men samtidig utfordre dem. Det er også viktig å være oppmerksom på at elevene er på ulike nivå og ha et blikk for hele klassen, slik at de som trenger ekstra støtte og kanskje en ekstra forklaring for å henge med, får det. Hver enkelt elev trenger sitt tilpassede stillas, i praksis handler dette om tilpasset opplæring.  

Imsen (2005, s.265) peker på en utfordring ved bruk av teorien: «hva om lærer overstyrer barnets læringsprosess på en slik måte at det ikke er selvstendighet som utvikles, men tvert imot underdanige og etterplaprende papegøyer?» Her er det en balansegang. Stillasene som bygges rundt elevene må ikke være så solide at elevene ikke får mulighet til selv å utvikle seg, og når stillasene fjernes skal elevene være i stand til å klare seg på egen hånd. Men samtidig, om stillasene brukes på en god måte vil de kunne hjelpe eleven godt på vei og gradvis kunne være med å flytte elevens grenser mot nye mål. Det som kan være en utfordring er å vite hvor mye utfordringer eleven tåler. 

AVSLUTNING

Sosiokulturell læringsteori er, som nevnt tidligere, bare en av flere læringsteorier. Ulike læringsteorier fremhever ulike sider ved læreprosessen, men de har et moment felles og det er at læring forutsetter aktivtet hos den som skal lære. Det som skiller den sosiokulturelle teorien fra andre teorier er dens fokus på det sosiale samspillet, og rekkefølgen på læringen - fra det sosiale til det individuelle. Ingen av teoriene har alle svar og hele sannheten om læring,  de har ulike fokusområder, stiller ulike spørsmål og kommer med ulike konklusjoner. I den praktiske lærerhverdagen vil læringsteori være «briller til å se med»(Imsen 2005, s. 164). Teori og praksis kan ikke forenes fullt og helt, men teoriene er likevel viktige med tanke på at de blant annet bidrar til en bevissthet rundt hvordan elevene forstår, tenker, motiveres og lærer. De ulike teoriene utfyller hverandre, og for en best mulig lærerpraksis vil en kombinasjon av flere teorier være viktig.

KILDER

Imsen, Gunn 2005: Elevens verden. Oslo: Universitetsforlaget

Lyngsnes, Kitt og Rismark, Marit 2007: Didaktisk arbeid. Oslo: Gyldendal Akademiske